Folkehelseinstituttets fortielse av etiske varslere.

20. juli 2009

Innlegg av Julija P.Lande, psykoterapeut og daglig leder i Varslerunionen

I  den nylig  presenterte Rapport om psykisk helse, utarbeidet av Folkehelseinstituttet som igjen tar utgangspunkt i SSBs levekårsundersøkelser, ble varslernes skjebne  fortiet.

Det er vel enighet om at 330.000 uføretrygdete er altfor høyt tall for et land som skilter med de beste velferdsgodene til sine innbyggere fra vuggen til graven. Kanskje er det rett og slett for mye omsorg som gjør folk syke… Dette å bry seg med utgjør brorskapen av omsorgen, noe som ikke kommer fram i forskningsanalyser… Forskere er ikke i stand til å differensiere og gjøre en så viktig del av forskningen stueren… Kanskje vil det virke støtende på majoritetens metoder og samtidig fremstille majoriteten i et mindre flatterende lys. Majoriteten(makta) skal ha monopol på å være til det ”beste” for mennesker i kriser…. De færreste oppdager i tide at der er en sammenheng mellom å bli utstøtt, tråkket på og deretter bygget opp/hjulpet.

Det overdrevne fokus på tall, avleder effektivt oppmerksomheten fra det grunnleggende spørsmål.: Hvem er disse mennesker? Alder, kjønn, yrke, etnisitet, årsak… Jeg nekter å tro at alle 330.000 har selvforskyldt havnet bakerst i køen. Jeg nekter å tro at en varsler med en solid utdanning, lang yrkeserfaring og samfunns engasjement  sier seg fornøyd med en  uføreplass.  Det handler om menneskelig kapital, verdier som ethvert menneske er i besittelsen av og som disse mennesker nå blir fratatt.

Hvem er disse 330.000 uføretrygdede? Siden jeg føler meg berørt, har jeg prøvd så godt jeg kunne å bidra til denne oppklaringen, men forgjeves. Media har overhode ikke interesse for oss varslere. Som en del av rådende makteliter blir en varsler oppfattet som et brysomt element, et risp i en velpolert fasade. Det at en varslers ytringer skal kunne komme på trykk i en av landets aviser, beror mer på en glipp, enn på en vilje til å ta etiske verdier på alvor i det daglige. Det går som en rød tråd gjennom alle varslersaker at etiske varslere har ingen stemme i dette landet. Noe bedre stilt er varslere som avslører økonomiske misligheter.   Dette er alvorlig og avslører samtidig  dagens virkelighet  at etikk, omsorg og  likeverd tillegges ikke vekt.

Varslerunionen, en landsdekkende forening for varslere, har blant annet som mål å synliggjøre varslernes situasjon i media, være pådriver for en bedre lovgivning for varslere og gi den uforbeholdne, direkte og moralske støtten til en varsler. I løpet av de vel to årene vi har eksistert (grunnlagt 15.nov. 2006) har vi jobbet i motbakke og uten økonomisk støtte fra det offentlige. I begynnelsen av dette året har vi likevel fått et mindre beløp fra Fritt Ord til driften av foreningen. Og trass i mange vansker har vi opparbeidet oss en spisskompetanse på et område som betyr mye for et levende demokrati.

Ytringsfrihet er et grunnleggende og grunnfestet menneskerett overordnet norsk lov og nedfelt i grunnloven og offentlighetsloven.  Stortinget har i 1999 godkjent dette som grunnfestende menneskerettighet.  Men likevel krenkes det daglig, og ansatte gjør liten bruk av sin ytringsfrihet fordi de frykter reaksjoner fra en umoden ledelse som deretter får støtte av rettsvesenet og andre maktinstitusjoner.

VU erfarer at gjengjeldelser mot varslere som sier ifra om kritikkverdige forhold, som er i strid med lov og etiske normer, på sin arbeidsplass eller varsler i egenskap som klient, pasient, bruker,.. er harde, krenkende, stigmatiserende og ekskluderende. Det er et paradoks at i Norge som har vedtatt verdens beste arbeidsmiljølov med det beste varslervernet(Aml§ 2-4) i 2007, har situasjonen for varslere egentlig forverret seg… Etter varslingen blir de fleste varslere så ødelagt av den harde kampen for å holde på jobben sin, at de blir alvorlig syke. Det er helt utrolig at Norge som er først på plass og sender observatører, fredsmeglere, leger og annet helsepersonell til krigsherjede områder og samtidig får spalteplass i media, er stum når det gjelder våre egne varslere. Dette er mennesker som har bidratt, og bidrar fortsatt, til et demokratisk samfunn…. Noe mer oppmerksomhet har riktig nok varslere fått som avslører økonomiske misligheter, men varslere som avslører mobbing på sin arbeidsplass, de såkalte etiske varslere, blir derimot ekskludert, sykeliggjort, økonomisk ruinert og forbigått i stillhet. Det er rett og slett ikke plass for dem i et såkalt demokratisk samfunn.

Etter en mangeårig yrkeserfaring å miste en jobb kun pga. frimodige ytringer om klanderverdige forhold på sin arbeidsplass, er uforenlig med all sunn fornuft og etiske verdier. Dette er et bevis på en skjult krig som også tar liv, liksom en åpen krig som Norge med rette viser avsky og stempler som umenneskelig. Det er lettere å kritisere andres feil enn å rette forholdene i sitt eget land.

Jeg har til dags dato til gode å se en varsler som aksepterer frivillig sin eksklusjon og vedvarende ydmykelser hos tilfeldige saksbehandlere og sosionomer i NAV, de desidert verste krenkere. Du kan ikke delta i samfunnet på lik linje med andre. Folk flest betrakter uføre som snyltere uten å vite den grunnleggende årsak, at det er samfunnet som støter dem ut med vitende og vilje. Det er en vedtatt metode å sykeliggjøre varslere. Mange varslere ble truet med tvangsinnleggelser da de ba om hjelp. Hvilket vern har samfunnet for varslere? Ingen.

Alle som en blir sett på som mindreverdige og hysteriske, en hersketeknikk for å beholde makt og kontroll.

Sikkerhetskontroll svikter på alle nivåer til og med hos forskere… Hva gjør en ikke for penger, alt annet er ikke viktig… Det synes som forskernes oppgave er å forvrenge virkeligheten og dermed bidra til en ytterligere utstøtning av mennesker med integritet. Mennesker som allerede hadde erfart at rettsikkerhet og velferdsgoder ikke er for dem..

En blir syk av å lese slike statistikker med skjult agenda.

Varsler
Julija P.Lande
Daglig leder og psykoterapeut


Ikke troverdig!

20. juli 2009

Innlegg av Julija P.Lande, varsler og daglig leder i Varslerunionen

Troverdighet er et begrep som høres ofte i samtaler mellom, om og med varslere. Vi mangler troverdighet. Det at vi ikke har troverdighet, går som en rød tråd gjennom alle varslersaker. Vi er ikke ansett som ærlige nok i dommernes øyne. Vi har ikke dommerens tillit.

Deretter forplanter denne holdninger seg til andre instanser. Vi blir mistenkeliggjort, sett ned på, betraktet nesten som kriminelle eller iallfall som samfunnsfiendtlige og problemskapende.

Hvorfor er det slik?

Hvem er det som egentlig eier problemet? Det minner meg om skyld og skam. I forbryter/overgrepssaker er det som regel offeret som påtar seg skyld og skam, mens overgriperen går fri. Dette er et paradoks at den svakeste part er egentlig den sterkeste som skal bære så store belastninger.

Ikke troverdig kan oversettes med at en farer med løgn og fanteri. Feilvare. Utgi seg for å være noe annet enn det vedkommende er og mener. Ikke from nok. Ikke lur og smart nok. Annerledes. Farlig for etablerte og eliteskapte sannheter som ikke tåler kritisk belysning, innsyn og redelighet. Disse blir skremt for å miste kontroll, makt, posisjoner, privilegier. Dette må straffes så det svir. Dette forklarer hvorfor varslerne som den tapende part, blir ribbet for de synlige attributter som stilling og omdømme, hvorfor de utsettes for ytrings- og arbeidsforbudt og får store gjeldsbyrder. Målet med slike handlinger er å frata dem verdighet, den indre essens eller liv. Det vil si den indre kraft som gjør et menneske til å være menneske med stor M.

Metoder som en varsler utsettes for, overgår suverent torturmetoder. Selv om det er ille og forkastelig å bli torturert og mishandlet under krig, og i land som en kaller diktaturland, er det ti ganger verre å bli mishandlet og tvunget til å lyve under ed i et land som kaller seg demokratisk og vil stå som det fremste i det å løse konflikter i andre land.

En varsler kan ikke forvente hjelp og støtte fra andre instanser hvis rettsvesenet har stemplet vedkommende som ikke troverdig. Det er fritt frem å trakassere, krenke og lesse på nye beskyldninger En varsler er rettsløs og på linje med en flykting, forfulgt og sårbar.

Varslingen som fenomen er knyttet til etikken og har ingenting med konflikter og konfliktløsninger å gjøre. Varslersaker hører derfor ikke inn under rettsvesenet, som, tradisjonen tro, behandler kun konflikter, og attpåtil ikke er endringsvillig. Dommerne uten selvinnsikt og etisk bevissthet er, og vil være, en fare for varslere og andre frittenkende mennesker.

For at domstolene skal kunne behandle en varslersak, må den vries over til en konflikt. Alt annet er utenkelig i et såkalt ” moderne demokratisk samfunn”.I en konflikt er rollene gitt på forhånd, og den tapende part er utpekt på forhånd. I dagens rett er det ikke sannheten og rettferdigheten som rår, men en underlig form for betinget vennskap, kameraderi, lojalitet, egoisme og den dypt misbrukte arbeidsgivers styringsrett.

Slik blir en varsler tillagt all skyld og dermed skjøvet enda mer ut i mørket. Dette er en bevisst handlingstaktikk fra en dommerstand i forfall. En varsler som opplever livets mørke sider under rettsprosessen, blir enda mer satt utenfor menneskelig fellesskap, enda mer utestengt og isolert.

Dette er en ”human” og legalisert måte å ta livet av en utbryter som setter åndelige lover og sannhet høyere enn maktens selvopphøyde, selviske og kunstige regelverk.

”Sannheten, la ingenting forstyrre deg. De som har Gud, har alt”, er det mest kjente sitatet av Teresa av Avila. Sannheten bringer oss nærmere lyset, Gud, mens i retten er det mørket som rår. Løgn, intriger, bedrag hører mørket til.

Troverdighet viser til verdighet(lat.dignitas) og innebærer at mennesket er et unikt vesen og skapt i Guds bilde. I retten blir det unike menneske gjort til en blåkopi, fratatt verdighet og troverdighet.

Men er dette mulig?

Ut fra påstanden om at verdighet er en naturgitt kvalitet som ingen kan ta fra et menneske uansett i hvilken tilstand det måtte befinne seg, er det umulig at dommerne er i stand til å frata et menneske selvverd. Min erfaring som varsler er at jeg har mistet alt av de materielle verdiene, at jeg absolutt ikke har en stemme i dette materialistiske og egoistiske ”selvindulgent” samfunn, ikke er attraktiv for mine omgivelser, men dette påvirker ikke min selvfølelse som er identisk med min verdighet. Dette vekker kun mitt engasjement til å fortsette på min vei, alt annet er utenkelig.

En varsler som er tro mot seg selv og navigerer etter varige etiske verdier som sannhet, åpenhet, mot, ytringsfrihet og rettferd, er ikke from nok i sin framferd. Mangel på fromhet er et argument ”fariseerne” anvender mot en varsler. Og derfor vil offentlige instanser svikte deg. Sykeliggjøre deg ved hjelp av sine trofaste og pengelojale  leger, sosionomer, politifolk, dommere, psykologer… Disse instansene oppfatter seg selv som de frommeste og dermed krever de den ”rette” opptreden av en ”samfunnsviker”. Varslernes forhold til sannhet, ærlighet, protester, skrik og motstand skremmer de fromme . De vet at de er underlegne en varslers etiske ståsted. Derfor er de redd for å miste kontroll, derfor tyr de til straff og eksklusjon. Straffen (gjeldsoffer) skal ha preventiv effekt for å holde ”bråkmakere” under kontroll. Den selvopphøyde makta tåler ikke sannhet. Derfor blir en varsler heller ikke funnet troverdig. Men sannhet og etikk skal overleve og forbli den menneskeskapte jussens lover og regler overlegen.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker i møter med offentlige instanser blir behandlet ut fra et prinsipp om gradert verdighet. De mest uverdige havner blant de fattige, sosiale klienter, arbeidsledige og uføre. De blir glemt bort med vitende og vilje eller straffet på en effektiv måte. Ideen om det velgjørende  inkluderende arbeidsliv(IA) eksisterer kun på papiret og på lik linje med varslervernet.

Virkeligheten blir tilslørt og fremstilt som uproblematisk, hvor velferdsstaten sørger for den enkeltes behov- uten å spørre hva den enkelte egentlig trenger. En formynderstat tåler ingen protester og enda mindre avsløringer.

En varsler har alltid troverdighet, men under de massive angrep fra fariseerne trekkes den liksom tilbake, men den forsvinner aldri selv om det kan føles som ens indre blir tom, forlatt, ensom og alene.

En varsler er en oppgave, et kall du får i livet, og de som får en slik oppgave, er helt ordinære medfølende mennesker, uten navn, omdømme, mektige venner, forbindelser og status. Og det blir et sjokk for makta, dommerstand å stå foran det ”ukjente”, fremmede vesen som kommer med påstander som rokker ved etablerte holdninger. Det blir en skremmende opplevelse. Det vekker samvittighet for en stakkars stund, men mørket er hos slike mennesker sterkere.

En varsler har ingenting å bevise eller forsvare seg mot falske og oppdiktede anklager.

En varsler har alltid rett. Hans/hennes sak er gyldig og valid, i alle situasjoner. Hvorfor skal en kjempe for noe som er riktig og rett? Meningsløst! Er det fordi en varsler har to dimensjoner: en fysisk og en åndelig del? Lever i denne verden, men er samtidig ikke av denne verden.

Det skal være sant, det som sies, avsløres, avdekkes. Hvorfor er det så farlig å bli avslørt? Ingen behøver å bli avslørt. Ved å leve et bevisst, gjennomtenkt liv er farer for å trå galt svært liten. Og hvis en etter all formodning trår feil- noe som er menneskelig- er det alltid rom til å innrømme sine feil og mangler. Det er et selvbedrag å tro at å innrømme sine feil og mangler er et nederlag, sannheten er det motsatte. Det er modig gjort å innrømme sine feil, lære av dem og gå videre.

Det ser ut til at innsikt ikke er nok. Det må handlinger til og  mot for å stå ansikt til ansikt med utfordringer. Det nytter ikke å lukke øynene for utfordringer, flykte fra dem til et kloster, til et avsidesliggende sted, langt fra mennesker. Det er en universell lov som peker på at uoppklarte ting skriker etter utligninger, forsoning og rettferd. Den som ikke forstår denne loven, synder mot seg selv og allmennheten.

Dagens behandling av varslere kan ikke forties eller bortforklares.  Vi er for mange og et levende bevis på et land i en alvorlig  etisk krise.

Julija P.Lande
Varsler og daglig leder i www.varslerunionen.no
Østerås, 20.juli 2009