Ikke troverdig!

Innlegg av Julija P.Lande, varsler og daglig leder i Varslerunionen

Troverdighet er et begrep som høres ofte i samtaler mellom, om og med varslere. Vi mangler troverdighet. Det at vi ikke har troverdighet, går som en rød tråd gjennom alle varslersaker. Vi er ikke ansett som ærlige nok i dommernes øyne. Vi har ikke dommerens tillit.

Deretter forplanter denne holdninger seg til andre instanser. Vi blir mistenkeliggjort, sett ned på, betraktet nesten som kriminelle eller iallfall som samfunnsfiendtlige og problemskapende.

Hvorfor er det slik?

Hvem er det som egentlig eier problemet? Det minner meg om skyld og skam. I forbryter/overgrepssaker er det som regel offeret som påtar seg skyld og skam, mens overgriperen går fri. Dette er et paradoks at den svakeste part er egentlig den sterkeste som skal bære så store belastninger.

Ikke troverdig kan oversettes med at en farer med løgn og fanteri. Feilvare. Utgi seg for å være noe annet enn det vedkommende er og mener. Ikke from nok. Ikke lur og smart nok. Annerledes. Farlig for etablerte og eliteskapte sannheter som ikke tåler kritisk belysning, innsyn og redelighet. Disse blir skremt for å miste kontroll, makt, posisjoner, privilegier. Dette må straffes så det svir. Dette forklarer hvorfor varslerne som den tapende part, blir ribbet for de synlige attributter som stilling og omdømme, hvorfor de utsettes for ytrings- og arbeidsforbudt og får store gjeldsbyrder. Målet med slike handlinger er å frata dem verdighet, den indre essens eller liv. Det vil si den indre kraft som gjør et menneske til å være menneske med stor M.

Metoder som en varsler utsettes for, overgår suverent torturmetoder. Selv om det er ille og forkastelig å bli torturert og mishandlet under krig, og i land som en kaller diktaturland, er det ti ganger verre å bli mishandlet og tvunget til å lyve under ed i et land som kaller seg demokratisk og vil stå som det fremste i det å løse konflikter i andre land.

En varsler kan ikke forvente hjelp og støtte fra andre instanser hvis rettsvesenet har stemplet vedkommende som ikke troverdig. Det er fritt frem å trakassere, krenke og lesse på nye beskyldninger En varsler er rettsløs og på linje med en flykting, forfulgt og sårbar.

Varslingen som fenomen er knyttet til etikken og har ingenting med konflikter og konfliktløsninger å gjøre. Varslersaker hører derfor ikke inn under rettsvesenet, som, tradisjonen tro, behandler kun konflikter, og attpåtil ikke er endringsvillig. Dommerne uten selvinnsikt og etisk bevissthet er, og vil være, en fare for varslere og andre frittenkende mennesker.

For at domstolene skal kunne behandle en varslersak, må den vries over til en konflikt. Alt annet er utenkelig i et såkalt ” moderne demokratisk samfunn”.I en konflikt er rollene gitt på forhånd, og den tapende part er utpekt på forhånd. I dagens rett er det ikke sannheten og rettferdigheten som rår, men en underlig form for betinget vennskap, kameraderi, lojalitet, egoisme og den dypt misbrukte arbeidsgivers styringsrett.

Slik blir en varsler tillagt all skyld og dermed skjøvet enda mer ut i mørket. Dette er en bevisst handlingstaktikk fra en dommerstand i forfall. En varsler som opplever livets mørke sider under rettsprosessen, blir enda mer satt utenfor menneskelig fellesskap, enda mer utestengt og isolert.

Dette er en ”human” og legalisert måte å ta livet av en utbryter som setter åndelige lover og sannhet høyere enn maktens selvopphøyde, selviske og kunstige regelverk.

”Sannheten, la ingenting forstyrre deg. De som har Gud, har alt”, er det mest kjente sitatet av Teresa av Avila. Sannheten bringer oss nærmere lyset, Gud, mens i retten er det mørket som rår. Løgn, intriger, bedrag hører mørket til.

Troverdighet viser til verdighet(lat.dignitas) og innebærer at mennesket er et unikt vesen og skapt i Guds bilde. I retten blir det unike menneske gjort til en blåkopi, fratatt verdighet og troverdighet.

Men er dette mulig?

Ut fra påstanden om at verdighet er en naturgitt kvalitet som ingen kan ta fra et menneske uansett i hvilken tilstand det måtte befinne seg, er det umulig at dommerne er i stand til å frata et menneske selvverd. Min erfaring som varsler er at jeg har mistet alt av de materielle verdiene, at jeg absolutt ikke har en stemme i dette materialistiske og egoistiske ”selvindulgent” samfunn, ikke er attraktiv for mine omgivelser, men dette påvirker ikke min selvfølelse som er identisk med min verdighet. Dette vekker kun mitt engasjement til å fortsette på min vei, alt annet er utenkelig.

En varsler som er tro mot seg selv og navigerer etter varige etiske verdier som sannhet, åpenhet, mot, ytringsfrihet og rettferd, er ikke from nok i sin framferd. Mangel på fromhet er et argument ”fariseerne” anvender mot en varsler. Og derfor vil offentlige instanser svikte deg. Sykeliggjøre deg ved hjelp av sine trofaste og pengelojale  leger, sosionomer, politifolk, dommere, psykologer… Disse instansene oppfatter seg selv som de frommeste og dermed krever de den ”rette” opptreden av en ”samfunnsviker”. Varslernes forhold til sannhet, ærlighet, protester, skrik og motstand skremmer de fromme . De vet at de er underlegne en varslers etiske ståsted. Derfor er de redd for å miste kontroll, derfor tyr de til straff og eksklusjon. Straffen (gjeldsoffer) skal ha preventiv effekt for å holde ”bråkmakere” under kontroll. Den selvopphøyde makta tåler ikke sannhet. Derfor blir en varsler heller ikke funnet troverdig. Men sannhet og etikk skal overleve og forbli den menneskeskapte jussens lover og regler overlegen.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker i møter med offentlige instanser blir behandlet ut fra et prinsipp om gradert verdighet. De mest uverdige havner blant de fattige, sosiale klienter, arbeidsledige og uføre. De blir glemt bort med vitende og vilje eller straffet på en effektiv måte. Ideen om det velgjørende  inkluderende arbeidsliv(IA) eksisterer kun på papiret og på lik linje med varslervernet.

Virkeligheten blir tilslørt og fremstilt som uproblematisk, hvor velferdsstaten sørger for den enkeltes behov- uten å spørre hva den enkelte egentlig trenger. En formynderstat tåler ingen protester og enda mindre avsløringer.

En varsler har alltid troverdighet, men under de massive angrep fra fariseerne trekkes den liksom tilbake, men den forsvinner aldri selv om det kan føles som ens indre blir tom, forlatt, ensom og alene.

En varsler er en oppgave, et kall du får i livet, og de som får en slik oppgave, er helt ordinære medfølende mennesker, uten navn, omdømme, mektige venner, forbindelser og status. Og det blir et sjokk for makta, dommerstand å stå foran det ”ukjente”, fremmede vesen som kommer med påstander som rokker ved etablerte holdninger. Det blir en skremmende opplevelse. Det vekker samvittighet for en stakkars stund, men mørket er hos slike mennesker sterkere.

En varsler har ingenting å bevise eller forsvare seg mot falske og oppdiktede anklager.

En varsler har alltid rett. Hans/hennes sak er gyldig og valid, i alle situasjoner. Hvorfor skal en kjempe for noe som er riktig og rett? Meningsløst! Er det fordi en varsler har to dimensjoner: en fysisk og en åndelig del? Lever i denne verden, men er samtidig ikke av denne verden.

Det skal være sant, det som sies, avsløres, avdekkes. Hvorfor er det så farlig å bli avslørt? Ingen behøver å bli avslørt. Ved å leve et bevisst, gjennomtenkt liv er farer for å trå galt svært liten. Og hvis en etter all formodning trår feil- noe som er menneskelig- er det alltid rom til å innrømme sine feil og mangler. Det er et selvbedrag å tro at å innrømme sine feil og mangler er et nederlag, sannheten er det motsatte. Det er modig gjort å innrømme sine feil, lære av dem og gå videre.

Det ser ut til at innsikt ikke er nok. Det må handlinger til og  mot for å stå ansikt til ansikt med utfordringer. Det nytter ikke å lukke øynene for utfordringer, flykte fra dem til et kloster, til et avsidesliggende sted, langt fra mennesker. Det er en universell lov som peker på at uoppklarte ting skriker etter utligninger, forsoning og rettferd. Den som ikke forstår denne loven, synder mot seg selv og allmennheten.

Dagens behandling av varslere kan ikke forties eller bortforklares.  Vi er for mange og et levende bevis på et land i en alvorlig  etisk krise.

Julija P.Lande
Varsler og daglig leder i www.varslerunionen.no
Østerås, 20.juli 2009

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: